Kuta, mangfoldighetens by

Vi entrer Kuta by ved å kjøre oppover den hektiske Jalan Raya Legian street. Jeg lurer i alle dager på hvordan noen i det hele tatt tør å kjøre bil her. Det myldrer av biler, scootere og folk. Det tutes i et sett. Gatekryss oppleves å være en lek med døden, og her skal vi være i fem dager.
Vi sjekker inn på Simpang inn. Vi blir vist inn til rommet, derfra hører vi ikke det hektiske bylarmet og tutingen. Det er faktisk en liten oase midt inne i en pulserende by. Med svømmebasseng og greier. Det finnes mange sånne grønne oaser i Kuta.

Når man rusler i Legian street blir man konstant mast på av ivrige selgere og pruting er forventet.

Vi rusler gjennom Poppies street og spiser middag på Tripadvisers anbefalte resturant Poppies. Flott sted og god mat. Poppies street er liksom gata til Sigmund fra forrige reise til Bali og Kuta. Plutselig er det noen som roper, vi ignorerer, men fyren kommer etter oss på scooter. Det er Sigmunds gamle venn Wayan. Han kjente så klart igjen Sigmund med en gang. Vi ble da så klart nødt til å bli med til hans nye bar Aggies. Den han hadde før pandemien var nedlagt som mange andre som hadde det tøft under nedstengte tider.
Gjensynsgleden var stor for flere av Sigmunds gamle venner, og Putu endte opp med å bli vår sjåfør og koffertpasser.

Kuta kan by på det meste. Her har vi vært på mange barer med livemusikk, og alle er supergode musikere. Vi fikk jammen prøvd oss på et par låter selv også.

Kuta Beach har den flotteste solnedgangen en kan forestille seg når den først vises. Det er regntid på Bali nå så det kommer raskt skyer og kraftige regnskyll. Vi måtte søke ly under en liten juicebar og fikk en øl og peanøtter som den eldre damen hadde tilbredt selv. Knasende gode.

Siste morgen i Kuta tok vi et morgenbad med en klok ung gutt som hadde flyktet fra krigen i Russland da han ikke ønsket å krige mot sine Ukrainske venner.
Neste mål er Sanur.