Candidasa - Tirta Gangga vannpark - Virgin Beach - Snorkletur med fiskeren Yogi - Blueberry gitar og kjentfolk

Etter en deilig hviledag med soling og bading «hjemme» på Puri Oka må vi utforske Candidasa. Vi skal på utflukt til Tirta Gangga vannpark. Inngangen koster 50.000 IDR (33 kroner) per person. Det sitter en flokk med menn å spiller på orientalske instrumenter. Det er en dame ikledd stor gullpynt på hodet som danser med store og sakte bevegelser til musikken. Menn sender sine koner inn i dansen for å dokumentere sine kjære i religiøs rituell dans. De får utdelt vifte i hånden og blir kledd med et lilla belte før de får delta.

Inne i vannparken er det så klart tempel. Her står det skilt utenfor at det kun er tillatt å gå inn om du skal be, men kvinner som har mesen får ikke gå inn. Vi går ikke inn der.

Jeg blir fascinert av alle statuene. De er skumle og skremmende, mye skumlere enn Heddal stavkirke som er noe av det mest skremmende jeg kjenner til.

Vi finner en resturang i området, og der er det nesten fullt faktisk. Vi bestiller vann, men det har de ikke. De lager nemlig eget helbredende vann der, så da får vi det. I tillegg har de sunne og veldig gode smoothier. Min het immunboost og inneholdt blant annet banan, ananas og andre sunne frukter jeg ikke husker navnet på.

Dette er en vannpark og steinlabyrint er obligatorisk. Vi leker litt Lara Croft, men kampen mot turistene gjør at vi må ta samme vei tilbake på steinene.
Som tidligere Kula World gamer burde dette vært enkelt, men det er det ikke.

Vi kunne kjøpe mat for å mate fiskene, og så en del som gjorde det. Fiskene var mildt sagt ved godt hold, og disse hadde det ikke vært plass til i den bollen jeg hadde gullfisk i da jeg var liten.
Under pandemien var det flom i parken og alle fiskene forsvant i elven og døde, men disse ble raskt erstattet og foret opp til å bli like store.

Etter en opplevelsesrik dag i parken kjørte vi innom Virgin Beach på vei tilbake. Vi tok en is og badet. Veldig klart vann, og faktisk litt kaldere enn det vi nå har blitt vant til.

Tilbake på Puri Oka lurer de på hvor vi har vært hele dagen da de ikke har sett oss. Vet ikke om de er genuint interesserte eller bryr seg, men vi forteller med stor entusiasme.

Fiskeren Yogi kommer bort til oss og spør for tredje gang hvilken skostørrelse vi har for å få rette svømmeføtter til snorkleturen vi har avtalt dagen etter. Han var tydeligvis litt småfull og jeg blir litt skeptisk.
Damen på hotellet sier at det ikke er noe problem på dagtid, så vi drar ut og det viser seg at Yogi har mange gode historier og stor kunnskap om livet under og over vann i området. Snorkleturen var kjempebra.

På kvelden møter vi kjentfolk. Wayan Onel og hans kone som driver en liten warung (resturant). De kjenner igjen Sigmund fra 4 år tidligere og var veldig glade for å ha åpnet restauranten igjen etter den vanskelige nedstengningen. De hadde det trangt under pandemien og måtte skrelle kokosnøtter for småpenger, men hadde fått en koronababy som deres tenåringsbarn nå satt barnevakt for mens de var på jobb. De var lykkelige og fornøyde med livet igjen nå.

Litt livemusikk må til her også og gitaristen spiller faktisk på en ekte håndlaget Balinesisk Blueberrygitar. Sigmund blir euforisk for han har ønsket seg en sånn i fire år. Vi får tilbud om å kjøpe denne til 45.000 norske kroner, men det ligger ikke i feriebudsjettet denne gangen så vi må dessverre avslå det tilbudet.